På gulvteppet

Min  mor har fire søstre og to brødre, de kommer fra en liten fjord, hvor det er steile fjell, stor isbre og det ligger ikke langt fra lopphavet. Mamma og hennes søsken har opplevd krigen, evakuering og nedbrenning av Finnmark, og de har  opplevd gjenreisning. I tillegg har familien vært mye rammet av  turberkulose. Bestefar hadde langt sykehusopphold  under krigen på grunn av tuberkulose og mammas to yngste søstre: tante Lillian og tante Toya lå begge over ett år på sykeshus som ungjenter på grunn av diagnosen de fikk en gang på 50-tallet. Gjennom hele min oppvekst har vi fått høre om denne fæle sykdommen. Hvor forferdelig det var. At det var en sykdom som smittet når man hostet, med det resultat at jeg gjennom hele barndommen ble litt redd om noen hostet høyt og surklende uten å dekke til munnen. Jeg var redd for å få tub.

Da Tante Toya lå på sykehuset holdt hun på med små håndarbeidsprosjekter, under oppholdet sydde hun de små dukkemøblene, en liten seng og hun broderte både det ene og det andre. Det er så rart å tenke på at disse søte, små møblene handler om en ung jentes sykdomshistorie som heldigvis endte godt. Min tante ble kurert. Hun har levd med reduserte lunger, men har hatt, og fremdeles har, et godt og innholdrikt liv. I dag er hun 67 år gammel og er en sprek og klok dame med mange jern i ilden.

I helgen var jeg sammen med en av mine kjære kusiner. Hun er like gammel som meg, derfor har vi tilbragt mye tid sammen i barn- og ungdommen. Dessverre ser vi hverandre sjelden nå i voksen alder. Det er fordi jobb og familie tar mye tid. Og siden vi ikke har hverandre i nærheten, går det lenge mellom hver gang vi treffes. Endelig i helgen fikk vi anledning til å tilbringe kvalitetstid sammen, bare hun og meg. Hele lørdagen og søndagen hygget vi oss i hovedstaden, herlige Oslo med alle sine mennesker og impulser. Det som var morsomt denne helgen var at vi mimret mer enn noen gang. Årsakene var mange. Det var lenge siden vi hadde pratet, ledd og utvekslet slekt og historier. Sistnevnte  høres gammelmodig ut, men det er faktisk det vi gjør. Vi snakker om ferie og helgeminner, familieselskaper, onkler, tanter, de andre kusinene, fetterene og besteforeldrene våre. Og vi  mimret da jeg henrykt kastet meg over noen av hennes gamle leker som lå i datterens lekekrok. Vi hadde det så morsomt. Vi satt oss på gulvteppet og "lekte" med tingene slik vi pleide å gjøre. Vi "lekte" med sminkehodet fra 80-tallet. Vi "lekte" med de små pyntedukkene fra forskjellige land i Europa, sånne med nasjonaldrakter på. Og vi "lekte" med den lille sofaen, gyngestolen og stolene som er de små dukkemøblene som hennes mor og min tante Toya sydde da hun var ung og tuberkuløs.

Etter denne helgen vil jeg mer inn til Oslo. Allerede i dag er lengselen sterk. Jeg vil dit for å mimre, møte min kjære kusine og andre venner og venninner. Og jeg vil dit for å være i Oslopulsen som jeg elsker og savner når jeg tilbringer dager her i småbyen.

I forrige innlegg skrev jeg om lerketrær. Til opplysning; jeg så mange på Tøyen og i botansk hage. Og jeg så mange i slottsparken. Om du spør Kongen pent om lov får du sikkert lov å plukke en kvist eller to med kongler på.